3t Design:
Products of Play

Webdesign:
Henning Skarbø GUI Design
Et rom og en intensjon, takk!
Om tilskuerrollens teatralitet: Josette Féral





Josette Féral er professor i teatervitenskap ved Université du Québec á Montréal. Forrige høst gjestet hun Universitetet i Bergen for å holde et innlegg på seminaret "Ikonografi, historiografi, kroppsaspekter, metaforer og teatralitet" som ble arrangert aV IKK - Seksjon for teatervitenskap. I innlegget tok hun opp tråden fra artikkelen "La Théâtralité", som foreligger i norsk oversettelse i dette nummeret av 3t (1). Hun refererte til de tre tidligere teatralitetsteoretikerne N.N. Evreinov, Vsevolod Meyerhold og Roland Barthes, som omtaler teatraliteten som om den var en definerbar egenskap ved tingene. Selv mener hun at dette er galt. Teatraliteten er snarere resultatet av en handling: Å teatralisere består i å skape symbolske strukturer der hvor det ikke foreligger slike fra før. Dermed kan en tilskuer selv teatralisere et ikke-teatralt objekt, og det er derfor først og fremst hos tilskueren vi finner nøkkelen til teatraliteten, ifølge Féral.

Slik skriver Féral seg inn i en tradisjon hvor teatraliteten betraktes som et fenomen som like gjerne kan forekomme utenfor teatret som innenfor. Som en følge av denne oppfatningen har teatralitetsbegrepet ofte hatt en tendens til å opptre alle andre steder enn akkurat i teatervitenskapen. Når begrepet en sjelden gang opptrer innen teatervitenskap, har dette gjerne vært i forbindelse med aspekter som faller utenfor kunstinstitusjonen, som f.eks. karnevalskultur. Man kan dermed lett få inntrykk av at teatralitetsbegrepet er uforenlig med et estetisk teaterperspektiv. Allikevel er det nettopp et ønske om å undersøke teatret som kunstnerisk genre som motiverer Férals behandling av fenomenet.

Av Ragnild Tronstad

Feral: Bakgrunnen for at jeg begynte å jobbe med teatraliteten var at jeg ønsket å finne ut hva som var typisk for teatret; hva som skiller teater fra andre genrer. Og først og fremst hva som skiller teatret fra genrer som ligger på grensen til teater, som performance art.

Det er vanlig å knytte teatralitetsbegrepet til 'det å spille skuespill', i aller videste forstand. Men den posisjonen har du forlatt, hvorfor det egentlig?

I utgangspunktet knyttet også jeg teatraliteten til skuespilleren. Dette er den alminnelige oppfatningen folk har av teatralitet. Hvis noen begynner å spille skuespill, vil det nødvendigvis også være 'teatralt'. Men så begynte jeg å utforske feltet ytterligere. Jeg forsøkte å finne situasjoner som ikke hadde noe med skuespill å gjøre, men som jeg likevel ville kalle teatrale.

På denne tiden så jeg en forestilling som utelukkende besto av objekter. Stykket het Objects og var iscenesatt av Jean-Pierre Ronfard, en teaterregissør som er ganske berømt i Canada. Det eneste som hendte i forestillingen var at disse objektene beveget seg på scenen. Og det var veldig teatralt! Dette overrasket meg, og jeg måtte begynne å tenke: Hvis teatraliteten er knyttet til skuespilleren, hvorfor forsvinner ikke teatraliteten da når vi fjerner skuespilleren fra scenen?

I dette spesielle tilfellet kom jeg frem til at objektene kunne betraktes som metaforer på skuespillere. De beveget seg, de utførte oppgaver, de var del av en handling: Man kunne nesten si at de spilte. Dermed kunne åpenbart ikke skuespilleren være det eneste grunnlaget for teatraliteten. Så hva må til for at noe skal kunne kalles teatralt?

To ting: Et rom hvor noe hender, eller hvor det finnes et bestemt forhold mellom forskjellige objekter eller handlinger, og en tilskuer.

Jeg oppdaget ganske fort at man ikke kommer unna rom-begrepet når man skal definere teatraliteten. For selv en person som er teatral i dagliglivet skaper et rom. Winnicott kaller det et potensielt rom: "potential space". (2)

Men rommet er ikke mye teatralt uten tilskueren?

Nei, teatraliteten behøver absolutt en tilskuer. Vi gjorde et eksperiment med 'usynlig teater' på denne tiden som viste at skuespillernes intensjon om å lage teater ikke nødvendigvis skaper teatralitet. Teatraliteten må identifiseres som sådan av en tilskuer, enten via forhåndskunnskap (man vet at scenen man skal se er teater), eller via identifiserbare tegn. Det er altså ikke nok at skuespilleren vet med seg selv at han spiller teater.

På bakgrunn av dette har jeg etterhvert kommet til å betrakte tilskueren som viktigste basis for teatraliteten. Jeg vil til og med påstå at det først og fremst er tilskueren som skaper teatraliteten, inne i hodet sitt. For å kunne gjøre det, må han være klar over dette potensielle rommet som jeg nevnte tidligere. Hvis han ikke erkjenner dette rommet - som forresten er et virtuelt rom og ikke nødvendigvis et fysisk - så vil han heller ikke oppfatte objektets teatralitet. Og dermed vil han heller ikke skape teatralitet.

Men kan ikke skuespilleren skape teatralitet overhode?

Jo, naturligvis skaper også skuespilleren teatralitet. Det jeg vil understreke er bare at dette ikke er tilstrekkelig hvis ikke tilskueren identifiserer teatraliteten. Skulle jeg gi teatralitetsbegrepet en kort definisjon, ville jeg si at teatralitet består i å koble ting sammen på en ny måte slik at man blir tvunget til å se anderledes på dem. Men dette blir for generelt, og kan lett føre til misforståelser. For vi setter jo ting i sammenheng hele tiden og det ville være feil å si at vi dermed alltid teatraliserer. Så vi trenger et tilleggskriterium, nemlig en som utfører den teatrale prosessen og en som identifiserer den som teatral prosess. Dette kan godt være en skuespiller, men prosessen kan like gjerne utføres av en tilskuer som helt på egenhånd bestemmer seg for å teatralisere noe han ser. Uansett om det er en skuespiller, et objekt eller en hvem som helst annen som er bærer av teatraliteten, er blikket til en tilskuer nødvendig for at noe kan identifiseres som teatralt. Dermed står vi tilbake med to minstekriterier: Vi må ha et rom hvor det finnes en kobling mellom objekter, og en intensjon om å forandre på disse objektene, stille dem i et nytt lys.

Dermed finnes teatraliten overalt, og ikke bare i teatret?

Den finnes ikke overalt. Den eksisterer ikke i tingene på forhånd, hvis det er det du mener. Den finnes i tilskueren som bestemmer seg for å bruke den.

Men da kan den jo ...

konstrueres overalt, ja. Den kan være overalt, forutsatt at der er noen som bestemmer seg for å forandre på tingene rundt seg. Jeg har tenkt at istedet for teatralitet burde vi kanskje snakke om teatralisering. For det er ikke noe statisk, det er en prosess. Men det betyr også at jeg ikke har kommet frem til en endelig definisjon av teatraliteten ennå. Jeg kan ikke beskrive 'teatralitet' slik jeg kan beskrive et objekt. Hvilket minner meg om et spørsmål vi fikk på skolen: "Hva er sannhet?". Jeg vet ikke hva som er 'sannhet'. For meg er sannheten alltid relativ. Som Pirandello sa: "Sannheten er relativ og beror på situasjonen man er i." Slik er teatraliteten også: Alltid knyttet til en spesiell situasjon.

Men du har også skrevet om en transcendental teatralitet?

På den tiden lurte jeg på om teatraliteten kunne være en kvalitet som eksisterte i tingene på forhånd. Det tror jeg ikke lenger. Men mange bruker faktisk ordet teatralitet som om det var noe transcendentalt, som om det fantes en teatralitetsmodell hvor noen ting passer og andre ting ikke passer. Og dermed kan de si: "Dette var veldig teatralt", eller "Dette var ikke teatralt".

Tidligere trodde jeg også at teatralitet var noe man kunne definere - at det kunne ha noe med 'overdrivelse' å gjøre, slik som i Meyerholds teater, eller med forstillelse, det at man later som om man er en annen. Men idag finner jeg denne betraktningsmåten veldig restriktiv. Den fanger teatraliteten bare på et overflatenivå.

Men er ikke teatralitet det motsatte av realisme?

Å nei, det tror jeg virkelig ikke. Men det beror naturligvis igjen på hvordan man definerer begrepet. Hvis teatraliteten defineres som en kvalitet, som en transcendens, slik begrepet brukes i dagliglivet, da vil man også oppfatte den som det motsatte av realisme. Men når teatraliteten defineres som en prosess, slik jeg gjør, så vil man se at også realismen har dette potensielle rommet, dette forholdet mellom objekter, spillet med tingene, og tilskueren. Derfor tror jeg at realismen er del av teatraliteten. Muligens en nedre del, selv om jeg ikke liker denne typen gradering.

Er teatralitet en type estetikk?

Jeg tror at måten man utfører teatraliseringsprosessen på vil variere fra person til person. Min måte å leke med tingene - eller spille, hvis jeg var skuespiller - skiller seg fra andres. Slik vil det være i teatret også. Hvordan de forskjellige kunstnerne spiller teatralitetsspillet varierer, og resultatet viser seg som hver enkelts estetikk. Ta f.eks. Peter Sellars, Ariane Mnouchkine og Robert Wilson: Tre forskjellige kunstnere, som jobber med teatralitet på hver sin spesielle måte.

Det morsomme med Robert Wilsons siste moteshow i Paris (3), var å se hvordan han bruker den samme teatraliseringsteknikken når han lager moteshow eller utstilling som når han lager teater. Han har en bestemt måte å se tingene på, og å putte dem i sammenheng, som utmerker akkurat hans type teatralitet og gjør den så spesiell. Det er denne teknikken - som altså er den samme enten han lager moteshow, teater eller opera - som skiller Robert Wilson fra andre kunstnere.

Hvordan forholder teatraliteten seg til mimesis?

Da må vi tilbake til Evreinov. Mimesis har sine røtter i imitasjonsidéen; at man i kunsten kopierer tingene rundt seg. Hos Aristoteles er mimesisbegrepet riktignok mer komplekst enn som så, men la oss nå gå ut ifra at det handler om kopiering, siden det var dette som var utgangspunktet for Evreinovs begrep om teatralitet: Jeg tror ikke at mimesisideen er fundamental for teatralitetsbegrepet i våre dager. Hvis teatraliteten er en prosess, slik jeg mener, så behøver den ikke være mimetisk. Den kan være det, men ikke nødvendigvis.

Moderne kunst handler om å sette ting i nye sammenhenger. Den kopierer ingenting, og den representerer heller ikke; den skaper noe nytt. Et sitat jeg liker veldig godt, fra et intervju med Robert Wilson, kan illustrere dette poenget. Han snakket om lysestaker fra 1700-tallet og sa: "Når du skal vise en 1700-talls lysestake plasserer du den ikke på et bord fra samme epoke. Du plasserer den på en stein. For da ser man lysestaken." Å koble ting sammen slik i nye sammenhenger er teatralt. Og det er ikke mimetisk.

Er teatraliteten dermed knyttet til opposisjoner mellom ting?

Delvis, men ikke alltid. Noen mennesker kobler like ting sammen, med samme resultat. Michael Snow laget f.eks. en tolv timers video av småstein. Han plasserte kameraet i midten og lot det gå rundt og rundt og filme de samme steinene i større og større sirkler. Ved å gjøre dette tvang han tilskueren til å forandre blikket sitt. Så det spiller ingen rolle hvilken metode kunstneren velger. Det er det at man som tilskuer blir tvunget til å forandre måten man ser spesielle aspekter av verden på, som gjør at man teatraliserer.

Har du et eksempel på hvordan denne prosessen kan forløpe i teatret?

For tredve år siden hadde Living Theater en forestilling i Milano hvor de bestemte seg for ikke å spille. Publikum kom inn i salen, og skuespillerne sto bom stille uten å røre seg i to timer. Så ble tilskuerne sinte, gikk ut igjen og forlangte å få pengene tilbake.

Etter min oppfatning brøt ikke disse skuespillerne kontrakten med publikum. De brøt bare med publikums forventning. Tilskuerne hadde fått det for seg at så lenge de betalte, skulle også skuespillerne spille. Men kontrakten mellom skuespiller og tilskuer er ikke så definert: Den sier ingenting om hva som skal komme til å skje. I prinsippet er skuespilleren derfor fri til å tolke den slik han vil. Tilskueren venter å få se noe. Vel, selv en skuespiller som ikke gjør noenting kan vise en forestilling: Forestillingen om hvordan han gjør ingenting. Så på en måte brøt de ikke kontrakten, de tvang bare tilskueren til å se litt anderledes på ting.

Finnes det teatralitet i performance art?

Selvfølgelig. Det finnes teatralitet der fordi performance art også tvinger deg til å se ting anderledes. Men samtidig settes også grensene for denne prosessen: Så snart noe reelt hender på scenen, kastes du tilbake til virkeligheten igjen, og teatraliteten forsvinner. For eksempel: Hvis performeren skader seg selv på scenen - noe som var vanlig kost på 70-tallet - handler det ikke lenger først og fremst om teatralitet, men om virkelighet. Det er bare hvis tilskueren bestemmer seg for å gå hinsides denne virkelighetsfaktoren, og se handlingen som 'teatral', at performancen kan fortsette. Ellers stanser den øyeblikkelig, idet de fornærmede tilskuerne forlater rommet. Performance art har dermed alltid balansert på grensen til teatraliteten.

Man finner altså mindre teatralitet i performance art enn i teatret. Men til gjengjeld tvinger performance art en til å problematisere sitt forhold til publikum. Dermed bringes prosessen opp til overflaten, og dette kan hjelpe oss til å forstå hva teatralitet er. I performance art vises altså den teatraliteten som teatret forsøker å skjule.

Men performance art i tradisjonell forstand har ligget død i mange år. Idag har man istedet teatral performance art og performativt teater. Disse benytter seg av performancestrukturer uten å problematisere publikums forhold til forestillingen. Teatral performance art er mer teatral enn tradisjonell performance art, den er mer mimetisk og den benytter seg av representasjon. Grunnstrukturene fra performance art finnes ennå, men ideologien bak er borte. Det var formen som var provoserende i performance art, og slik er det ikke lenger idag.

Hvordan kan formen være provoserende?

La meg ta et eksempel: Jeg har sett en forestilling som ble spilt av én skuespiller, for én tilskuer. Og det var fryktelig! Ikke fordi forestillingen var uinteressant, tvert imot var den meget interessant. Men dette forholdet - én skuespiller + én tilskuer - snudde opp ned på alle mine ideer om hva som er teater. Under slike forhold beveger man seg på grensen av teatret og man begynner å tenke: "Er dette teater? Hva gjør jeg her? Hvor mye orker jeg av dette?". Når en skuespiller snakker til deg alene, er presset ganske stort. Så dette vil jeg kalle en provoserende form.

Ifølge Roland Barthes' teatralitetsbegrep skal diktene til Baudelaire være svært teatrale. (4) Hvordan vil du definere 'tekstlig teatralitet'?

La meg si det slik: Når teksten er knyttet til kroppen, må den teatraliseres. I diktene til Baudelaire har ordene en slags konsistens, et volum. De er ikke flate, om man kan si det på den måten. Slik relaterer de seg til kroppen, som enten kan være leserens kropp, eller kroppen til en skuespiller. Disse ordene er teatrale fordi de forlanger å bli teatralisert, og ikke bare lest.

Det finnes også tekster som ikke kan bli lest på vanlig måte, f.eks. teatertekster hvor karakterene ikke er bestemt. Da trenger man en skuespiller til å si teksten; uten skuespilleren er teksten umulig å lese. Slike tekster er teatrale fordi de forlanger å bli spilt, de behøver teatret for i det hele tatt å bli realisert. Jeg kan forresten anbefale en veldig bra tekst over dette emnet: "Lettre aux acteurs" av Valre Novarina.

Nå vet vi jo at også det å de-teatralisere en tekst kan gi teatrale utslag... En skuespiller som spiller en tradisjonell teatertekst helt flatt uten å tolke, vil utvilsomt også tvinge tilskueren til å se anderledes på denne teksten, for ikke å si høre anderledes på den.

Men dermed må jo konklusjonen bli at alt som skjer i teatret nærmest per definisjon er teatralt?

Nettopp! Etter å ha reist denne lange veien rundt etter teatraliteten ender jeg ganske riktig opp med at de samme tingene gjelder for den som for teatret: Nødvendigheten av et potensielt rom, av en tilskuer, og av en prosess som setter ting i nye sammenhenger slik at vi blir oppmerksomme på dem. Alt dette er nødvendig også i teatret.

Dette hjelper en til å forstå noe meget viktig, nemlig at det ikke er teatret som gjør en istand til å definere teatraliteten. Tvert imot er det teatraliteten som gjør en istand til å definere teatret. Når vi forstår at teatraliteten er grunnleggende for olt teater kan vi undersøke teatret gjennom teatraliteten; gjennom alle disse prosessene som er nødvendige for at noe skal kunne kalles teater. Og dermed kan man også bedre forstå teatret.

Dette betyr ikke at man ikke finner spor av teatralitet også i dans, performance art eller bildende kunst. Det som skiller teatret fra andre kunstarter er bare at teatret bruker disse prosessene mer bevisst.




Noter
1 Artikkelen ble opprinnelig publisert på fransk i 1988, altså åtte år før denne samtalen fant sted. Det vil derfor eksistere visse uoverensstemmelser mellom artikkel og intervju idet noen av posisjonene fra 1988 idag er forlatt.
2 D.W. Winnicott (1971): Playing and Reality (London and New York: Routledge)
3 Moteshow i anledning hundreårsjubileet til Les Galleries Lafayette, oktober 1996.
4 Roland Barthes (1967): "Baudelaires dramatik": Kritiska essÂțer (Uddevalla: Bo Cavefors Bokfšrlag)