3t Design:
Products of Play

Webdesign:
Henning Skarbø GUI Design
Om det nødvendige
- et intervju med Runar Hodne

Grete Indahl



Om institusjonen

Runar Hodne leste sine første nummer av 3t før dette intervjuet. Og likte det. Teaterfolk generelt leser ikke tidsskrift om teater, sier han.

Hvorfor ikke det?

Det eksisterer en gammelmodig tanke om at det må være et skille mellom det kunstneriske og det akademiske i teatret. Det er mye frykt i teatret.

Frykt for hva?

Teaterfolk er redd for å ikke kommunisere med sitt publikum. Om teatret skal utfordre eller underholde tilskueren, om det skal bedrive kunst eller underholdning er nok det største dilemma teaterfolk er stilt overfor i dag. For å opprettholde et kunstnerisk alibi plasserer teatersjefer smale oppsetninger på teatrets små scener, som Malersalen på Nationaltheatret, og kaster inn musikaler og Bør Børson på hovedscenen for å tjene penger. Hver forestilling er et jag for å få gode kritikker og publikum. Institusjonen retter seg etter gitte premisser uten å tenke seg om og kjører på i rutine i en evig og tankeløs sirkulasjon som genererer alt annet enn kontinuitet. På denne måten unngår teatret å bidra med sin forståelse av samtiden og garderer seg mot å stille kritiske spørsmål til sin egen virksomhet. Ingen stiller spørsmålet: hvorfor gjør jeg dette her? Billedkunsten har alltid stilt spørsmål til sin egen virksomhet; hvorfor skal vi henge bildene våre i et galleri? Det er lett å si at man vil gjøre noe annet, men man definerer aldri hva dette annet er. Billedkunst er den referansen jeg har lyst til å bruke når jeg jobber. Jeg vil ikke lage teater for å smøre publikum eller å fylle en rolle. Det jeg lager skal stå for noe.

Betrakter du deg selv som kunstner?

Det høres pretensiøst ut, men det første skrittet mot bedre teater generelt innenfor norske institusjoner er å kalle alle som jobber med teater for kunstnere. Det er utrolig at man må si noe så banalt, men først da kan man etablere en åpen diskusjon om teater som hopper over spørsmålet om publikum kommer til å forstå hva man lager. Det spørsmålet fører ikke til noe.

Det høres ut som om du har en ambisjon om å revitalisere norsk teater. Er det så?

Ja, men jeg kan ikke gjøre det alene.

Så dette er ikke en pågående diskusjon innenfor teatret?

Nei. Jeg snakker ikke om dette med mine kolleger. Det viktigste for meg er å sette ord på hva min ambisjon er og å sette pris på det teatret som har noe av det samme visjonære preget som jeg søker. Teatre i Berlin tar tak i interessante problemstillinger som offentligheten er åpen for. Det liker jeg. Offentligheten her hjemme gir oss ikke rom nok til å kunne fungere som en motvekt til alt søppelet som finnes rundt oss.

Du kunne ikke tenke deg å lage teater utenfor institusjonen for på den måten å oppnå mer kunstnerisk frihet?

Nei! Akkurat nå er jeg veldig motivert og synes jeg best får realisert meg innenfor institusjonen. Jeg synes den påståtte friksjonen mellom utenfor og innenfor institusjonen er rar. Det eksperimentelle teatret kjemper forgjeves, når de kritiserer institusjonen. Sier han og fortsetter: Teatret i Norge er parkert i femtitallsrealismen.

Runar Hodne har vært heldig. Eirik Stubø ved Nationaltheatret og Morten Borgersen ved Den Nationale Scene i Bergen gir han rom til å leke.

I det jeg begynner å lage teater av rutine og ikke nødvendighet er det på tide å komme seg vekk. Institusjonen har en glupsk apetitt og spiser lett sine egne barn. Jeg har sett veldig lovende folk gå veldig raskt til grunne i institusjonen.

Hvorfor skjer det?

Tempoet er for høyt. Ofte så overstyrer regissører antall oppsetninger per år. Da har han eller hun ikke den gassen som trengs til å bygge den konstruksjonen som teatret forlanger. Ofte synes jeg det er problemet, når jeg ser en oppsetning. Den inneholder gode tilløp, men de er ikke gjennomtenkt nok. Tendensen i norsk teater er at regissører ikke tar arbeidet alvorlig og viktig nok. Det er så lett å slå seg til ro med at lyset og fargekombinasjonene funker. På den måten mister man styrken i teksten og forestillingen blir uforløst og feig.


Om mot

Tilbake til den eksperimentelle teaterscenen. Runar Hodne har sans for Verdensteatret og Baktruppen, men liker Baktruppen best. Så snakker vi om dem. Hodne bryter ut: Det var der de hadde spist sovetabletter, var det ikke det? De hadde spist sovetabletter før forestillingen begynte, så i det øyeblikket brannvesenet kom så var de rimelig groggy. Hodne refererer til en performance Baktruppen hadde på Samtidskunstmuseet i Oslo og fortsetter: Baktruppen er så modige. Nettopp fordi det de lager ikke er så jævlig kultivert. De tar ting helt ut i sine oppsetninger. Jeg ser nok at jeg begrenser meg litt innenfor institusjonen. Jeg må bli mye mer modig.

Hvordan mer modig?

Å tørre å jobbe intuitivt hele veien. I de øyeblikkene i løpet av åtte ukers prøvetid, når jeg og skuespillerne er inne i et helt ukjent landskap opplever jeg at jeg får testet om jeg virkelig har noe på hjertet. De riktige valgene i forhold til hva jeg vil, må komme som en refleks. Jeg kan ikke bare være rasjonell og holde meg til hva jeg tenker. Så bygger jeg den ytre rammen etterhvert, det vil si den verden dette livet jeg søker befinner seg i.


Om spillet

Runar Hodne søker å sette et naturalistisk spill inn i en abstrakt virkelighet. I "Vild-Måken" under Ibsenfestivalen 2002 spilte fire skuespillere utdrag fra tekster av Henrik Ibsen og Anton Tsjekhov i en svart boks på Malersalen.

Underveis i "Vild-Måken" følte jeg at jeg ble litt forfengelig. Jeg ble opptatt av lys og det ene med det andre. Det er en fersk erfaring for meg. Før har jeg mest fokusert på å få forestillingen til å puste.

I "Nokon kjem til å komme", hans eksamensoppsetning, fungerte den abstrakte virkeligheten bedre. I 2000 skrev jeg i Klassekampen: "Skuespillerne spiller mellom stolradene og det er så man må stålsette seg for å ikke rekke ut hånden og ta på dem. Selv må de tenke før de ser, så blikkene ikke treffer våre og bryter fiksjonen."

Hvorfor plasserte du publikum inn i scenografien? Lå det som en mulighet i teksten eller hadde du tenkt ut denne løsningen på forhånd og formet teksten inn i konseptet?

Jeg leste Jon Fosses tekst som en romlig skulptur, og iscenesatte den skulpturen scenisk. I og med at det var min debut, så hadde jeg lyst til å eksperimentere med publikumsplasseringen i forhold til spillet. Så slipper jeg å gjøre det igjen. Men det var veldig mye motstand mot det.

Hadde det noe å si for spillet at publikum satt midt i fiksjonen?

Ja, mye. Vi måtte styre unna hundre prosent teatral innlevelse og unngå diktopplesningen som ofte blir resultatet når Jon Fosses tekster settes opp på norsk teater. På gode dager etablerte forestillingen en virkningsfull dynamikk. Karakterens skjebner var troverdig, men fordi skuespillerne er så tett på deg blir spillet helt unaturlig.

Gir du åpninger for skuespiller til å komme med innspill under prøvetiden?

I de første ukene av en prøvetid gir jeg mye ansvar til skuespillerne. Hvis jeg jobber med en karakter som i stykket skal ta et tungt valg, så er det skuespilleren i det stykket som best vet hva det valget består i. Det jeg kan gjøre er å rette oppmerksomhet mot det som skjer og skjerpe omstendighetene som ligger til grunn for valget hennes. Jeg liker å jobbe med skuespilleren og det er jo selve prosessen som er verket i teatret. Det er de gode prøvene som skal være målet synes jeg. Det medfører at jeg må ha en god plan og et veldig personlig engasjement i den problemstillingen jeg skal jobbe med. Det er mange ting som kommer som en nødvendighet ut av det fokuset.

Vi har et ganske sterkt regiteater i Norge.....?

Ja, har vi det? Eller hvor sterkt er det? Jeg opplever at vi har det, men samtidig ikke altså. Det er en maktforståelse hos skuespilleren som er veldig stor i Norge, fordi vi har den tradisjonen med å gjøre skuespilleren til fokus i en oppsetning. I England har man dramatikeren. I Tyskland har man scenografen. Og i Norge dominerer altså skuespilleren.


Om Henrik Ibsen

Under Ibsen-festivalen debuterte du som Ibsentolker med oppsetningen av "Vild-Måken". Hvordan er ditt forhold til Henrik Ibsen?

Jeg var veldig redd for å gi meg i kast med Henrik Ibsen. Jeg har vært det helt siden jeg begynte på Teaterhøgskolen. Ibsen er farlig, fordi folk har så mange meninger om ham.

Hva med Fosse. Var det ikke skummelt å gi seg i kast med han?

Nei. Jeg hadde en klar idé på hvordan jeg ville iscenesette "Nokon kjem til å komme". Dessuten er det ikke så komplisert å finne ut hva Jon Fosse prøver på. Henrik Ibsen er smart. Så smart at han ofte blir offer for sitt eget hode. Jeg må innrømme at jeg deler litt August Strindbergs aversjon mot det konstruerte ved Ibsens dramatikk og det veldig kyniske urealistiske aspektet hans. Anton Tsjekhov og August Strindberg har berørt meg mer. De bruker hjertet når de skriver.

Hvordan var arbeidet med "Vild-Måken"?

Da jeg begynte å lese Anton Tsjekhov og Henrik Ibsen skjønte jeg at de var i opprør, da de skrev de stykkene vi hadde med i "Vild-Måken". Henrik Ibsen kalte sitt siste stykke "Når vi døde våkner" for en dramatisk epilog i tre akter. Alle tenker at det er en epilog over Ibsens eget liv, men det er umulig. Han kunne ikke selv vite at han kom til å dø. Jeg tror det er en epilog over en tid. Verden var i forandring på Ibsens tid også. Det opprørske hos Ibsen står i en enorm kontrast til mitt inntrykk av stykket som borgerlig. Og mitt inntrykk av hele teatret som en borgerlig kunstart. Hvis man begynner å se på hele norsk teater sin forståelse og analyse av Henrik Ibsens drama er den helt feil. Feilen blir umiddelbar, når det er skuespillere som har ti år igjen av sin karriere som får de store Ibsenrollene. Hvor gammel er egentlig Byggmester Solness? Det er ti år siden barna døde.... han kan jo ikke være mer enn rett over førti. På norske scener blir han alltid spilt av folk på seksti - femogseksti år. Da jeg jobbet med "Vild-Måken" ble det helt klart for meg at tolkningen av Rubek og Irenes forhold i "Når vi døde våkner" umulig kan ha bygget på kjærlighet, slik mange tolkninger av stykket lett formidler. Rubek har hatt en muse i henne fra starten av og det er også det han kjemper for gjennom hele stykket, når han finner henne igjen. Det går ikke opp en eneste gang for Rubek at han har misbrukt Irene. Å redde sitt liv handler i Rubeks tilfelle kun om å redde sitt liv som kunstner. Det er det som er så kjipt med Rubek. Han er så kynisk. Det gode med "Når vi døde våkner" er at det ligger ferskt blod og pumper i bunnen av dramaet som gir en enorm energi.


Om paradokset

Har alle teatertekster en energi som du leter etter?

Nei, men de tekstene skal heller ikke jeg jobbe med. Stykker som er skrevet fordi forfatteren skal oppfylle sin rolle som forfatter er uinteressante. Jeg vil jobbe med stykker som er skrevet av nødvendighet. Startpunktet mitt er å finne paradokset som har drevet forfatteren til å skrive stykket. Paradokset er en absurd, men sann eksistensiell problemstilling som rommer en spillestil. Når du finner det så handler det om å ta tak i det og å tørre å gå hele veien ut. Da kommer den visuelle løsningen. Hvis jeg har lagt et veldig godt grunnlag for hva jeg vil si vil det gjenspeile seg i skuespillerens arbeid og i de små valgene jeg har tatt. De små valgene og skuespilleren er mye viktigere enn de store delene av hva teaterkunsten består av. Harold Pinters paradoks er at alt bedrag ender opp i selvbedrag. I "Byggmester Solness" er paradokset at de menneskene som har suksess, er de mennesker som brenner med en så sterk suksessild, at den brenner opp en hel haug med andre ting i samme slengen.... som de folka Dagens Næringsliv skriver om. De brenner jo som pokker.

Når jeg gjorde "Blod" av Lars Nóren i Bergen fant jeg to paradoks og da skjønte jeg hvorfor replikkene i det stykket så sjelden fungerer. Jeg jobbet først i en retning uten at det gikk. Satt så oppe hele netter og omarbeidet alt. Da var det bare viktig, følte jeg, å være modig og stå løpet helt ut uten å tvile. Vi nådde absolutt dybden i teksten, men forestillingen slo aldri helt ut. Likevel; jeg er veldig stolt av den.


Om skole og film

Runar Hodne søkte Statens Teaterhøgskole, fordi han var oppgitt over norsk filmbransje.

Skulle jeg gå videre med film ville jeg lære meg å jobbe med skuespilleren. Mye av grunnen til at norsk film ofte er dårlig, er at norske regissører alltid har vært redde for å jobbe med skuespillere. Norsk film har alltid skjult seg bak teknikken og gitt fotografen for mye makt. Nå opplever jeg at det er ganske vanskelig å være en ekte skuespillerregissør i film. Etter studiet lagde jeg en kortfilm og en reklamefilm. Så ble det plutselig alt for mye spill. Det smalt feil vei. Det er akkurat det vi holder på med nå, Jo Strømgren og jeg når vi skal lage "Plan B"; å finne en mellomting mellom spill og troverdighet.

Hva handler "Plan B" om?

Om kunsten, drømmen, håpets vilkår i en verden som så absolutt ikke gir rom for det. Det er mye Tsjekhov i "Plan B". Det er litt absurd, jo mer håpløst det blir jo større blir håpet. Ideen og grunnarbeidet er gjort gjennom Jo Strømgren sin forestilling "THERE". Derfra jobber vi side om side. Vi er veldig forskjellig og kjenner hverandre overhodet ikke fra før. Den største styrken ved det er at vi ikke har noen darlings. Det vil si, vi tviholder ikke på ideer som ikke holder vann. De er vi opptatt av å rydde unna hele tiden.

Var det meningen at du skulle gå tilbake til filmarbeid etter Teaterhøgskolen?

Ja. Jeg hadde jo aldri sett teater eller vært på Nationaltheatret når jeg begynte på skolen. Men i løpet av et halvt år på skolen, oppdaget jeg skjønnheten i en teatertekst.

Hodne har to ting å si om Statens Teaterhøgskole. For hans egen del var skolen bra. Mye takket være Irina Malochevskaja som var hans lærer i regifag.

Irina Malochevskaja lærte oss å avmystifisere teksten og å finne tak i vår mening. Problemet med skolen er at opptaket er behovstyrt. Skolen tar inn akkurat det antallet skuespillere og regissører som teatermiljøet trenger både på skuespillerlinjen og regilinjen. På skuespillerlinjen burde skolen tatt opp flere elever enn miljøet trenger for på den måten å øke konkurransen og skille ut de som virkelig er laget for teaterlivet. For skolen er bare en inngangsbillett til teatret. Et annet problem med skuespillerlinjen er at undervisningen vektlegger innstudering av teknikker, så skuespillerelevene skal bli brukbare for teatret. Det legges for lite vekt på å gi dem rom for å finne sine personlige uttrykk.

Hvorfor velger du å jobbe med film nå? Er du lei av teatret?

Jeg er avhengig av å gjøre begge deler. I filmarbeidet er produktet i fokus, i teater er det prosessen. Det blir to måter å jobbe på. Dessuten er film skummelt og veldig usikkert. Det trenger jeg.


Om andre

Er det nødvendig å reise ut å se teater?

Ja. Jeg reiser jo altfor lite, men de gangene jeg har sett teater andre steder er det blitt veldig tydelig for meg nå hva jeg søker i teatret. I England har jeg aldri hatt noen store teateropplevelser. I New York har jeg i hvert fall ikke hatt det. Robert Wilson er jeg veldig fan av, men det er jo en grunn til at han jobber veldig mye i Europa. "Woyzeck" ved Betty Nansen-teatret var ok, mens hans oppsetning av "Et Drömspel" av August Strindberg i Stockholm var fantastisk. Ingmar Bergman, som har vært en av mine store helter opp gjennom årene, har ikke klart å bli gammel med stil. Hans oppsetning av "Gjengangere" under Ibsenfestivalen i år var helt jævlig. Han fant ikke tak i Ibsens morbide selvinnsikt. Den kraften som ligger i det å hele tiden tørre å stille spørsmålstegn ved sin egen eksistens har han mistet. Det vil ikke jeg. Jeg har ikke lyst til å sitte og føle om tjue år at jeg ble en sånn greie som tilhørte en tid og ferdig med det.







Runar Hodne
Hodne er cand.mag. fra Universitetet i Oslo med blant annet kunsthistorie mellomfag. Hodne gikk ut fra regilinjen på Statens Teaterhøgskole julen 2000. Hodnes diplomoppgave "Nokon kjem til å komme" av Jon Fosse fikk Heddaprisen for beste regi i 2001. Våren 2002 hadde han regi på forestillingen "Blod" av Lars Norèn på Den Nationale Scene, hvor teatersjef Morten Borgersen var blant skuespillerne. Under Ibsenfestivalen 2002 var Hodne aktuell med oppsetningen "Vild-Måken" - Ibsen møter Tsjekhov på Nationaltheatret. Han har tidligere jobbet som film og reklamefotograf og TV-regissør og holder nå på med regiarbeidet til spillefilmen "Plan B" sammen med Jo Strømgren. Etter jul er Hodne aktuell med et kanadisk samtidsstykke på Det Norske Teatret.